I Rt. 2003 s. 612 (Arealsvikt) hadde en leilighet blitt solgt med et opplyst areal på 112 kvadratmeter. Etter salget viste det seg at leiligheten bare var 102 kvadratmeter.
Høyesterett vurderte arealsvikt innendørs etter en kombinasjon av kravet til at den uriktige opplysningen må ha innvirket på avtalen uten å ha vært tidsnok rettet etter avhendingsloven § 3-8, i tillegg til kravet etter avhendingsloven § 3-3 om at arealet må være vesentlig mindre enn det som er opplyst av selgeren, eller at selgeren har opptrådt særlig klanderverdig.
Les mer om arealsvikt på Eiendomsrett.no.
Utdrag fra avsnitt 29:
«Saken gjelder spørsmålet om arealsvikt i en selveierleilighet på 10 kvadratmeter boligareal i forhold til det opplyste arealet på 112 kvadratmeter, skal medføre prisavslag ved salg av en selveierleilighet. Spørsmålet reguleres av lov om avhending av fast eiendom (avhendingslova) § 3-8 […]»
Det ble deretter vist til uttalelsene i Ot.prp. nr. 66 (1990-1991) side 81. Resultatet ble at arealsvikten utgjorde en mangel etter avhendingsloven § 3-8. Arealsvikten i saken ble ansett for å være en uriktig opplysning som hadde virket inn på avtalen etter avhendingsloven § 3-8, i tillegg til at den måtte representere et avvik av en viss størrelse eller være utslag av særlig klanderverdighet i samsvar med regelen for utendørs arealsvikt i avhendingsloven § 3-3.
Utdrag fra avsnitt 34:
«Også uten denne uttalelsen i forarbeidene er det for så vidt åpenbart at ikke ethvert avvik mellom korrekt og målt boligareal vil være en mangel i forhold til § 3-8 første ledd. Dette støttes og forsterkes av motivuttalelsen til § 3-3. Spørsmålet er hvor mye som skal kreves.»
I Arealsvikt-dommen var avviket mellom det opplyste og korrekte areal 8,9 %. Resultatet ble at et slikt avvik klart representerte en mangel etter avhendingsloven § 3-8.
Utdrag fra avsnitt 36:
«Likevel er det grunn til å opprettholde at arealsvikt må være av en viss størrelse. Ved omsetning av leiligheter vil oppfatningen av størrelsen som interesserte kjøpere får ved en befaring, i høy grad være beslutningsunderlag ved siden av selve opplysningen om boligarealet. Mindre avvik i en arealoppgave, der selger ikke kan klandres for feilen, bør derfor ikke anses som en mangel ved boligen. Hvor grensen skal gå er det vanskelig å si noe konkret om. Således antar jeg at en liten leilighet tåler mindre avvik enn en stor – også forholdsmessig sett. I vårt tilfelle er det tale om 10 kvadratmeter, som representerer et avvik fra opplysningen i prospektet på 8,9 %. Både i prosent og i areal er det etter min mening klart at dette representerer et avvik av en størrelse som gjør at leiligheten har en mangel.»
Det er et krav om at avviket mellom det opplyste og det faktiske areal er av en viss størrelse for at arealsvikten skal utgjøre en mangel. I Arealsvikt-dommen aksepteres et avvik på 8,9 %. Det uttales samtidig at terskelen for hvor mye arealsvikt som kan tåles, avhenger av eiendommens størrelse. Et lite avvik vil ha større betydning i en liten leilighet enn i et stort hus. Terskelen varierer og må derfor vurderes konkret i hver enkelt sak.
I senere praksis fra underrettene er det blitt tatt utgangspunkt i retningslinjene som er lagt til grunn i Arealsvikt-dommen. Se for eksempel LB-2005-124021.